søndag 5. mars 2017

Fra Lippo Lippi - Now and Forever (1982)

Det øvrige livet har sin åpenbare forstyrrende innvirkning på arkivvirksomheten, men med høyst ujevne mellomrom treffes man likevel av den tiltrengte inspirasjonen. Det kan være en forlengst glemt plate, en strofe, en melodi, eller et tilfeldig innfall. Hva som gjelder for dagens innlegg er usikkert, men det har lønt seg, da Fra Lippo Lippis Now and Forever er en skjult perle i landskapet.

Fra Lippo Lippi vil nok dessverre for all overskuelig framtid være kjent som popbandet bak Shouldn't Have to Be Like That, og som en absurd megasuksess på Filippinene. Som forsøkt vist ved tidligere anledninger, har imidlertid bandet en spennende, om enn smal katalog også før vendingen mot kjølig og ansiktsløs pop: Den gang gikk det heller i kjølig, ansiktsløs postpønk og eksperimentell synthlek. Anno 1982 hadde bandet utgitt debutsingelen Tap Dance For Scientists, fulgt av LPen In Silence, der gitarist Bjørn Sorknes hadde oppgitt plassen sin for å fokusere på 3rd Man. Now and Forever ble utgitt i 1982, og billedliggjør overgangen fra den reine postpønken på debuten og til den noe mer strigla, men likevel dystre og stemningsfulle popmusikken på Small Mercies (en personlig favoritt, det må innrømmes). På sistnevnte plate finnes for øvrig en nyinnspilling av Now and Forever, her ikledd Per-Øyvind Sørensens stemme og et hakket mer syntetisk arrangement.

Hva er det så som gjør at jeg innledningsvis omtaler singelen som en perle? Enkelte faktorer kan nevnes: Tittellåta Now and Forever er den siste låta hvor bandets drivkraft Rune Kristoffersen også fungerer som vokalist. Stemmen hans er nesten morsomt dyster: Den ligger endeløst langt bak i miksen, og han mumler og hvisker som et slags nordisk ekko av Ian Curtis' langt mer energiske fremførelser. Personlig er jeg dessuten veldig svak for låtas sound, drevet av trommemaskiner, en klar, ringende basslinje, og Morten Sjøbergs syntharbeid, elegant og minimalistisk drivende låta fremover. Det låter som en vinter i Oslo, kaldt inn til beinet, men likevel ønsket og villet slik. Kristoffersens minimalistiske gitararbeid fyller låta på vidunderlig vis, den glir forbi uten å gjøre alt for mye ut av seg, men blir likevel værende i hukommelsen. Hva b-siden angår, så er den rett og slett vidunderlig. To låter, In a Little Room og An Idea, knapt mer enn sketsjer eller skjeletter: De er begge instrumentale, båret av gjentakende, impresjonistiske pianofigurer og enorme mengder klang. Førstnevnte ligner kanskje mer en tradisjonell sang, mens sistnevnte (skrevet med Sorknes) heller er som, ja, en idé, en enkel akkord og melodiske variasjoner ut spilletiden. Jeg kunne hatt en hel plate med dette.





















Fra Lippo Lippi - Now and Forever

01: Now and Forever
02: In a Little Room
03: An Idea

**Trykk her for å lytte!**

søndag 29. januar 2017

Ba-Iss - Hellig Stank (1990)

Hva er det som stinker? Det er som om en merkelig sur eim gjennomtrenger hver eneste del av tilværelsen, som om hauger av gamle, skjulte matvarer ligger og råtner ett eller annet sted i nærheten av ventilasjonen, for på den måten å forpeste alt og alle som kommer i nærheten med den sure, men også kvalmende søte lukten av harsk virkelighet.
Eller kanskje det bare er den velkjente lukten av idioti.
Noe er i alle tilfeller galt, og man kan ikke gjøre stort annet enn å le av det. Når det uansett er slik at det fundamentet du har vokst opp med under føttene brått endres til en seig, illeluktende gjørme, så kan man vel ikke annet enn å smile, for deretter å sette på litt Ba-Iss?

Discogs forteller meg at Ba-Iss anno 1990 besto av trioen Robin Andrew le Normand, Mogens Henckel og Stig Sæterbakken. På dette tidspunktet var sistnevnte, såvidt jeg kan forstå, i ferd med å ta steget fra lyrikken og til romanformatet, og virket altså samtidig som knotteknaster i dagens gruppe. Hva de to andre har foretatt seg, eller i det hele tatt hvem de er, vet jeg ingenting om, så den saken får heller være. Hellig Stank ble utgitt i et nummerert opplag på 50 eksemplarer, visstnok inneholdende et liten mengde bladgull, og dermed et interessant samlerobjekt for den som måtte ønske å samle (synd bandet ikke tok av, det skulle tatt seg ut!). Kassetten kom med andre ord kort tid etter debuten Arbeid, og det finnes et åpenbart slektskap mellom utgivelsene.


Hellig Stank består kun av to låter, men er likevel en utgivelse av en anseelig lengde, ettersom hver låt varer omkring 10 minutter. A-siden, Skjærtorsdag, er, i alle fall for disse ører, en manipulert omtolkning av Inokulasjon, åpningssporet på Arbeid: Der sistnevnte bæres av skarpe pistolsmell og skjærende, gneldrende lyder, er førstnevnte veldig langsom, sakte kravlende framover. Man skulle trodd at det ville låte uinteressant, evt. dårlig, men det motsatte er tilfelle: Omtrent midtveis i låta trenger et svevende lag av forsinkede synther gjennom, og stemningen på låta skifter fra dommedag til noe i retning av Bowies Moss Garden; innen det er over står låta igjen som noe helstøpt vakkert, overraskende nok. På samme måte er b-siden Slam intet annet enn en manipulert, nedsakket versjon av låta Søvn uten drømmer: Der originalen er en manisk, pulserende skrekkfilmvariasjon, er denne nok en gang et slags krypende ubehag gitt lydlig form. De mer harmoniske elementene som finnes i Skjærtorsdag er borte; igjen finnes kun pulserende trommer, skraping, plutselige skjærende støt, og i det hele tatt en følelse av at noe er alvorlig galt. Tittelen på låta er i så måte treffende, da tankene lett dras i retning av en ansamling med boblende, sydende, langsomt rennende slam, slo, gørr og dritt, påfallende likt mye av hva den internasjonale politikken har å by på for tiden.

Takk til Tore Stemland for rippen.






















Ba-Iss - Hellig Stank

01: Skjærtorsdag
02: Slam

**Trykk her for å lytte!**

onsdag 18. januar 2017

A Place to Pray - Thelema (1985)

Om man skal tilgi uenigheter på de fleste områder i livet, så er det likevel tilsynelatende allmenn enighet om at vi går en urolig tid i møte, og at fremtiden, på de fleste punkter, later til å bli hakket mørkere. I så måte, med de nærmest selverklærte demagogenes spektakulære inntreden i amerikansk og europeisk politikk: hva passer vel bedre enn å starte det nye året med en kassett fylt til randen av apokalypse, tomhet og rev. Jim Jones?

Om gruppen A Place to Pray er det ikke mye informasjon å uthente, men vi gjør som alltid et tappert forsøk. Foretaket var en trio, bestående av Olav Hagen, Rune Brøndbo (en slektning av den noe mer kjente Bjarne? Det ville tatt seg ut!) og en siste person hvis navn jeg ikke finner. Brøndbo hadde en fortid i bandet Concrete Now, mens Hagen har vært med på utgivelser av Angor Wat og Israelvis. Mye tyder med andre ord på at medlemmene er fra Trondheim. I etterkant har Hagen virket som religionshistoriker, mens de to andre har fortsatt med musikk i forskjellige former, uten at jeg vet nevneverdig hva det har gått i. Etter Thelema-kassetten utkom Disciplina Arcana, og dessuten enkeltlåter på diverse samleutgivelser. Etter det var prosjektet over. Hagen sier i en korrespondanse at særlig Thelema har hatt et utvidet etterliv: Kassetten er visstnok enda i sirkulasjon på kontinentet, og er i tillegg et slags fetisjobjekt i enkelte satanistmiljøer her til lands. At skaperen ikke er fornøyd med dette er forståelig; at satanistene føler tiltrekning er imidlertid minst like logisk.


Thelema består av 14 navnløse spor, som alle bindes sammen av enkelte fellesnevnere, henholdsvis ritualistiske rytmer, dronende stemninger og den avdøde kultlederen Jim Jones' snerrende predikantprat. Inspirasjonen fra okkultisten Aleister Crowley er dessuten gjennomgående; det er klart at disse elementene til sammen utgjør en noenlunde ubehagelig lytteropplevelse, men for den tålmodige og uredde finnes mye å glede seg over. Sjangermessig kan det kanskje best beskrives som dark ambient, en tåkeaktig fremtoning punktert av enkelte harde rytmer, basstoner eller Jones-samples, som på ekte 80-talls-vis lar den ekstatiske predikanten (enda ikke en klisjé på dette tidspunktet) bli en del av den rytmiske drivkraften; likheter kan først og fremst finnes til Ba-Iss, eventuelt til Holy Toys mer abstrakte midtperiode. Det er vakkert, men urovekkende, det nærmest knyter seg i brystet under enkelte passasjer. Mest avgjørende for undertegnede er imidlertid den sterke stemningen av resignasjon, av at noe har krysset en avgjørende grense, og at situasjonen, uansett hvor dårlig, vil bli verre, og på ingen måte vil kunne rettes opp med det første. Å kalle kassetten et passende lydspor til vår tid er kanskje pompøst, men i enkelte mørke øyeblikk er det også svært så passende.



















A Place to Pray - Thelema

**Trykk her for å lytte!**

lørdag 19. november 2016

V/A - Intro: (1985)

Mye tyder på at det å opprettholde en nisjeblogg og samtidig leve et velfungerende, sosialt oppegående liv som student ikke nødvendigvis lar seg gjøre i det lange løp: Som resultat faller den norske postpønken til tider vekk, da den som tema er ubrukelig i samtale og i studieøyemed. Imidlertid følger en ansvarsfølelse og en opplevelse av å forsømme noe viktig, og dermed kommer skammens innlegg først som sist i dag, med en utgivelse som, såvidt jeg forstår, antar legendariske proporsjoner i norsk undergrunnsmusikks historie.

Det er ikke lett å oppdrive nevneverdig info om Intro:-kassetten, som, lik mange andre utgivelser fra tiden, later til å ha oppstått fra ingenting, skapt et avtrykk og deretter forsvunnet. Kassetten ble gitt ut på Garage Productions, et selvstendig selskap drevet av ildsjel Bjørn Pettersen, kjent for allmennheten fra Garden of Delight, Cirkus Modern, Kraftensemblet osv. I samtale har det fremstått som om Intro:-kassetten er en av de viktigere kassettutgivelsene i perioden, sammenlignbar med Trygve Mathiesens Zink-samler fra 1982. Forskjellen er imidlertid påfallende: Der Zink-samleren er en samling rå postpønk, industrial, spoken word og abstrakt støymusikk, er Intro:-kassetten langt mer en samling reinere pop-påvirkede låter, som peker videre mot hvordan den norske musikkscenen skulle utvikle seg, med de "fire store" som det definitive gjennombruddet.

Og nettopp de fire store er interessante her: Intro:-kassetten er, såvidt jeg kan se, den første utgivelsen der man kan finne låter av Jokke & Valentinerne, i ettertid et av de virkelig store norske bandene. Kassetten åpner med en grov, brutal versjon av Spenn, en fantastisk utblåsning av ren energi. Ellers finnes bandene Hvorharjegværthelemittliv, Mandrake Bug, Sterk Naken & Biltyvene, Russian Amcar Club, Indiscreet, Spacelings og Make Up. Av disse er kun Russian Amcar Club umiddelbare kjenninger: Doctor Doctor er en vidunderlig orgelbasert grooverocker, primitiv og dundrende med hengslete vokal og drivende trommespill; Otto er en miniklassiker på halvannet minutt, fornøyelig lytting. Hvorharjegværthelemittliv er, tross elendig navn, overraskende bra, med dvelende, drivende arrangementer og spennende stemninger jeg gjerne skulle hørt mer av. Ellers er det mye her som låter som streit 80-talls-nyveiv, med skranglete gitarer, store trommer og småfunky, spastisk rytmikk lånt fra Glasgow og Manchester. Et unntak er Spacelings, bestående av legender som Harald Fossberg og Ulf Knudsen, som spiller en passe sær psykedelisk postpønk som vel fortjener en ekstra lytt.
Når det kommer til stykket må nok undertegnede innrømme at Zink-samleren faller mer i smak, grunnet type musikk, men det er likevel ingen tvil om Intro:-kassettens kvaliteter, og dens mulige betydning for videreutviklingen av norsk rock i andre halvdel av 80-tallet.






















Intro:

01: Jokke & Valentinerne - Spenn
02: Hvorharjegværthelemittliv - Ikke spør
03: Mandrake Bug - They Were Men
04: Sterk Naken & Biltyvene - Radiohelter
05: Russian Amcar Club - Doctor Doctor
06: Indiscreet - Titanic
07: Spacelings - The Snake
08: Make Up - Lucky Man
09: Sterk Naken & Biltyvene - Balladen om Gamle Esther
10: Jokke & Valentinerne - Alt Kan Repareres
11: Russian Amcar Club - Otto
12: Indiscreet - Should I Wait
13: Mandake Bug - Dr. Ross
14: Hvorharjegværthelemittliv - Farvel

**Trykk her for å lytte!**

tirsdag 30. august 2016

Adrian Cox - Fra Prins Adrians Reise & Postludier (1986)

Det hører med til flyttingens fenomenologi at tilværelsen forskyves, med det resultat at hva man tidligere ville kalt rutiner faller i fisk og forsvinner i mylderet av omveltninger. Denne flyttingen, reisen fra ett bosted til et annet, påvirker altså evnen til å fungere som vanlig, og forskyver mine habituelle gjøremål. Likevel må man vedlikeholde både samvittighet og norsk kulturliv i tide og utide, og resultatet blir dagens innlegg; for hva er vel bedre enn et innlegg om en kassett der reise, forflytning og forvirring er del av den overordnede tematikken?

Adrian Cox, alias Askild Hagen fra Hamar, har tidligere blitt presentert på bloggen i forskjellige format og varianter. Etter perioder i nyveivbandet Nedbør og synthmystikerne EL ble Adrian Cox et selvstendig prosjekt, der Hagen fikk utløp for to åpenbare interessefelt: På den ene siden kjærligheten til lavmælt, hjemmesnekret synthmusikk, på den andre en sterk fascinasjon for Jan Erik Vold, hvis poesi finnes på så å si alle Cox' utgivelser. Såvidt jeg vet er selv kassettens tittel hentet fra Volds katalog, og man kan begynne å lure på om ikke Adrian Cox i seg selv er en hyllest til den eminente særingen. Fra Prins Adrians Reise & Postludier er den første av en rekke Cox-kassetter, alle utgitt via Kulturinstitusjonen Piiv, og viser tydelig det uttrykket som ble videreutviklet på LPen Flukt og Forvandling, og som selv på CDen 99 Sanger (påbegynt som en Vold-hyllest) er lett gjenkjennelig og, når alt kommer til alt, utpreget Coxsk.

Som tittelen indikerer er kassetten delt i to. A-siden inneholder en slags suite som tar for seg den fiktive Prins Adrians reiser: Låtene er korte, spartanske i utforming og lydbilde, og låter til tider mer som ideer enn ferdig utformede sanger. Imidlertid passer uttrykket godt, den hjemmesnekrede sounden er sjarmerende naiv, men samtidig godt gjennomført og helhetlig. Siden åpner med instrumentalen Aegina Vol. 1 (Versjon 2), et fantastisk vakkert stykke melodisk synth, og avslutter med en variasjon over samme tema, dog surnet og bitter i uttrykket. Mellom disse stykkene finnes korte fragmenter over et småfunky basstema, mens en ensom klarinett utpensler en dominerende melodi og Hagen snakkesynger Volds naiv-absurde poesi. B-siden fylles av seks postludier, men her er uttrykket mer variert. Postludium nr. 2 er en dramatisk synth-sak, der Hagens vokal gradvis fases ut til fordel for en kvinnestemme som ordløst øker låtens intensitet mot slutten. Nr. 3 er et nesten ikke-eksisterende pianostykke, skjørt og overraskende intimt. Nr. 6 er kirkelig, intens og lummert dramatisk, drevet av stakkato synthstikk og et massivt orgel. Nr. 7 fortsetter i samme gate, men det mørke kirkelige beveges mot et mer ekstatisk, teatralsk uttrykk, mens kvinnestemmen gir det hele en statelig tyngde. Avsluttende Postludium nr. 8 er kassettens lengste spor (på hele 3:12), og ender reisen på en mystisk, smygende måte, med plystring, klarinett og en oktaverende, sporadisk bassgang, før en ensom klarinett fader det hele ut. Sounden har potensiale til å gå i ett med seg selv etter hvert, men kassetten er kort nok til at lytteopplevelsen blir minneverdig. Hvorvidt resten av katalogen er like bra vet jeg ikke, men debutkassetten er en herlig sær sak, og gir absolutt mersmak.





















Adrian Cox - Fra Prins Adrians Reiser & Postludier

01: Aegina Vol. 1 (Versjon 2)
02: Paris (Fantasia)
03: Med Hjerterdam På Reise Øst
04: På Bryggekanten til Stillehavet
05: Lyset Over Tokyo Tidlig i Desember
06: Aegina Vol. 2; Til Cleo (Versjon 2)
07: Uten tittel
08: Postludium Nr. 2
09: Postludium Nr. 3
10: Postludium Nr. 5
11: Postludium Nr. 6
12: Postludium Nr. 7

13: Postludium Nr. 8
14: Uten tittel

**Trykk her for å lytte!**

søndag 24. juli 2016

Alle Tiders Duster - Rødt Lys (1982)

Skal vi tro mengden bloggposter fordelt på utgivelsesår er det mye som tyder på at 1982 er et av merkeårene for utfoldelsen av den norske postpønk- og nyveiv-scenen. Utgivelsene later til å ha strømmet på, kvaliteten er jevnt over høy, og lydene som kommer fra høyttalerne er spennende, friske blaff. Rødt Lys, debut-LPen til Alle Tiders Duster, er intet unntak, og står som en naturlig utvikling og modning av deres tidligere sound.

Sist vi høre om Alle Tiders Duster her var det i sammenheng med singelen Lillegutt, som ble utgitt samme år, og som står som en av de virkelig monumentale låtene fra perioden. Historien om bandet finnes allerede fordelt på bloggpostene med Lillegutt og debut-EPen Velkommen Hjem, så den gjentas ikke her. Det som kan sies er derimot at undertegnede, i bloggens oppstartsperiode og på desperat jakt etter materiale og informasjon, kom over en forumstråd der noen utropte Rødt lys til Norges beste postpønk-plate, uten konkurranse av noe slag. Man kan anta at personen var bergenser, men uansett finnes det et snev av noe ekte i utsagnet: Plata er kanskje ikke den beste norske postpønk-plata, men den er veldig god. Hvor det ble av bandet etter utgivelsen vet jeg ikke all verdens om, men de holdt, etter hva jeg vet, sammen til 1984, og jobbet stadig mer innen teater- og scenekunst, noe som i og for seg gir mening.

Nå kommer den starter med et dundrende, småskummelt riff og rumlende trommer, og låta bygger og bygger på dette enkle fundamentet, til herlig dramatisk effekt. Bruk av gruppevokal og sure skrekkfilmsynther skaper lyder ulike det meste annet i landskapet, men samtidig påfallende popvennlig. Regjeringsforsamlinger drives av maskinelle klapperytmer og start-stopp-bassriffing, ironisk nynnede melodier og ungdommelige nedsablinger av norsk politikk. Han drikker på fredag starter med nyveiv-gitarer, en herlig flytende bass og tåkete saksofon, og utvikler seg til en groovy latterliggjøring av hverdagsmannen og livet hans. Jeg vet du vet bygger på en tung rockerytme, halvfunky gitarer og synthstikk, men under det ulmende ubehaget finnes en poplåt som stadig blir tydeligere; bandets spotske "vil du danse meg meg, vil du bli med meg hjem" spyttet i ansiktet på frasens mottaker mens skarptrommen smeller og driver det hele fremover og synthene spinner rundt det hele. Lillegutt åpner b-siden, og gjør seg like godt her som på singel: låta er bandets beste. Har du merket når det mørke tar overhånd? beveger seg langsomt, båret av skarpe gitarer og og en tung, melankolsk rytmeseksjon, mens vokalgruppens manende fremføring gir det hele et teatralsk, rituelt preg. Hvorfor går du med solbriller? starter langsomt, balladeaktig og med lukt av ørken og spaghetti, det rituelle er tydelig, antydninger av Venus in Furs i harmonikken og den dvelende rytmen som sirkler rundt og rundt; halvveis uti står en dramatisk synth inn og gir tyngde til arrangementet. Avsluttende Glem deg selv er to og et halvt minutt med ekkotung basstromme, ensom gitar og en spøkelsesaktig, spotsk sårbar vokal, en herlig nedtont og dyster avslutning på en mørk, men drivende og energisk plate, og et av høydepunktene fra Bergen etter TAV!.




















Alle Tiders Duster - Rødt Lys

01: Nå kommer den
02: Kom ikke nærmere

03: Regjeringsforsamlinger
04: Han drikker på fredag
05: Jeg vet du vet
06: Lillegutt
07: Ugress

08: Har du merket når det mørke tar overhånd?
09: Hvorfor går du med solbriller?
10: Glem deg selv

**Trykk her for å lytte!**

søndag 10. juli 2016

Dropopop - Knuste Drømmer (1982)

Til tross for stor spennvidde, mye ræl og en del passerte år er det påfallende hvor godt dokumentert vår periode er: På en side har man verk som Trygve Mathiesens pønk- og postpønk-bøker, på en annen har man nettfora, Facebook og en aldrende generasjon med behov for å minnes perioden gjennom de kanalene som finnes, og godt er det. Imidlertid finnes det tilfeller der undertegnede sliter med å finne informasjon om band og plater: Dagens innlegg er et slikt et, da Dropopop er tilnærmet ikke-eksisterene i annalene om norsk postpønk.

Det lille jeg kan samle sammen er i sannhet ikke særlig opplysende. Dropopop besto av sanger Erling Jensen, bassist Trond Gulstad Jensen og gitarist Ståle Wam, og dessuten muligens en karakter ved navn "Bambi", som kan ha stått for trommer, om hen ikke var en annen hjort eller en konstruksjon. Bandet var fra Skien (og låter i så måte noe som sine bybrødre i Øresus), og startet opprinnelig under navnet Blitzkrieg, skiftet deretter til Green Fuzz, og endte til slutt opp på det uforklarlige Dropopop. Bandet er kreditert på to utgivelser: Den første er dagens plate, EPen Knuste Drømmer, den andre er kassetten Nær-rock 1982, som etter hva jeg kan forstå er en livekassett med fire-fem forskjellige band fra Skiens musikkmiljø i perioden. Hva det ble av Dropopop, hvordan EPen ble tatt imot (man kan anta det var stille), og hvor bandmedlemmene er i dag vet jeg ikke, og med det kan man heller forsøke å beskrive det lille de rakk å servere av musikk.

Det første, mest umiddelbart slående med låta Knuste drømmer er de rullende, halvmilitaristiske trommene som driver låta fremover, nesten som et amatørisk, men effektivt forsøk på Joy Divisions Dead Souls. En monoton, fuktig bass trår inn, skimrende gitarer fyller ut lyden, og en påfallende østlandsk stemme synger om oppvekst, angst og denslags. Det låter bra, stemningsfullt og ungdommelig naivt, og det krasjende refrenget bryter monotonien og skaper en viss grad av dynamikk. Mot slutten av låta innledes en enkel, men særdeles effektiv gitarsolo som gir låta en viss oppløftende karakter. Frykt innledes av hyl og rop, samt enda mer av disse omnipotente trommene, mens bassen spinner et halvgroovy riff og synth og gitar fyller ut med melodi og atmosfære. Vokalen er mer intens, klageropende, fremførende angsten for avvisning og irrelevans. Låta klarer det kunststykke å i utgangspunktet kun ta i bruk én akkord, noe som i og for seg er rimelig imponerende. Avsluttende Giftige lepper er mer av det samme, men akkordprogresjonen er mer spennende, og bruk av piano gir låta et dramatisk, tidsriktig preg. Tyngre gitarer, dobbelvokal og dramatisk synth skaper dommedagsstemning i versene, mens pianoet i mellomspillene åpner for vakker melankoli. Mot slutten åpner sanger Jensens stemme seg i et skjærende hyl, før låta kollapser og jeg sitter igjen med ønske om å høre mer.















Dropopop - Knuste Drømmer

01: Knuste drømmer
02: Frykt
03: Giftige lepper