lørdag 14. november 2015

Kraftensemblet - Hulen, Bergen 1990

Verden er åpenbart ikke noe blivende sted lenger. Det sosialdemokratiske paradiset jeg vokste opp i revner i kantene, der man finner smålige rasister og høyreekstremister rundt hvert hjørne og på hvert kommentarfelt. Samtidig smuldrer Europa i en pøl av frykt og paranoia, terror og rasisme. På en middels god norsk musikkblogg vil du neppe finne svarene du søker. Derimot vil du finne gammel norsk musikk, som på sin måte kan få deg til å tenke tilbake til da verden var litt enklere. Derfor: Musikk!

Kraftensemblet var, etter hva jeg vet, det siste bandet Helge Gaarder var med i før han la kreativiteten til side og ble byråkrat på fulltid. Foruten Gaarder besto ensemblet av Bjørn Pettersen, kjent fra Garden of Delight og Cirkus Modern, Sven Kalmar fra Holy Toy, Nekropolis og The Beste, og en viss Brodd Nesset, som ikke er meg kjent fra noe annet. Kraftensemblet startet sannsynligvis opp i kjølvannet av Cirkus Moderns implosjon, jeg vil tippe rundt 88-89, og gikk inn for å spille en finurlig form for taffeljazz med innslag av både rock og rull, i tillegg til mer eksperimentelle elementer. Bandets eneste offisielle utgivelse er låta Kammersuite (excerpts) på samle-CDen Ur-Rauten, utgitt i 1992. Dette gjør at bandet i grunn er et ikke-band, da deres eksistens knapt er dokumentert. Imidlertid fikk jeg tilsendt dette konsertopptaket av en trofast følger, og er dermed gitt muligheten til å videreformidle eksistensen til et band få har hørt om, og sannsynligvis ingen bryr seg om.

Da dette er et konsertopptak fra 1990 må lytteren være beredt på at lyden ikke alltid er plettfri. Jevnt over er musikken lyttbar og fin, men enkelte øyeblikk (spesielt åpningen) er bråkete og vond for øregangene. Konserten starter med en oppjazzet utgave av Gaarders Arbeid og Fritid, og vi blir fort kjent med bandets uttrykk: Kalmars lunefulle trommer og Pettersens elastiske bass danner et skiftende fundament for Gaarders pianospill (som er overraskende kompetent), mens gitarist Nesset i stor grad tilføyer farge, tekstur og støy. Panserkrysseren Potemkin, et tidlig høydepunkt, bygges på et lekent, spion-aktig pianomotiv, over hvilket bandet her bygger, der senker, og gradvis stabler sammen en massiv formasjon av lyd. En variant av Erik Saties Gymnopedie finnes også her, og må ansees som smått pretensiøs, men likevel vakker. Kammersuite finnes her i all sin prakt (om enn delt opp pga. separate lydfiler osv.), og gir et bilde av hvordan en helhetlig innspilling kunne vært. Nevnes må også Gaarders prat mellom låtene: alt fra forespørsler om øl til pompøse fortellinger om låtenes betydning og tematikk, hyl og skrål og bandintroduksjoner. At Norges beste pønksanger skulle ende opp som taffelpianist kunne neppe noen vite. At det faktisk skulle fungere overraskende bra er dermed overraskende, men vitner om mannens (og bandets) evner. Det er mulig det er fangutten som prater, da dette på ingen måte er essensielt for norsk rocks utvikling, men det er et spennende innblikk i hvor en av de store pønkerne i Norge endte opp da pønken var over.

Takk til JR Bruun for denne.
















Kraftensemblet - Hulen. Bergen 1990

(Titlene er i stor grad hentet ut fra Gaarders prat, og er derfor ikke nødvendigvis riktige)


01: Arbeid og Fritid
02: (Kraft som September)
03: Valse
04: Potemkin - Fortelling
05: Panserkrysseren Potemkin
06: (Intet Er Mindre Enn Solen)
07: Gymnopedie
08: Uten tittel
09: Kammersuite - I-III
10: Kammersuite - IV-V
11: Kammersuite - VI
12: Syklus
13: Depart
14: Introduksjoner
15: Amok
16: (Hyllest til Betania)
17: Uten tittel

**Trykk her for å lytte!**

1 kommentar:

  1. Hei! Morsomt å se dette. Brodd her, den ukjente gitarist. Det var morsomt å spille med en visjonær musiker som Helge, men slitsomt for bandet å falle mellom alle stoler på den tida. Veldig vanskelig å få spillejobber for et stort sett instrumentalt rockeband. I dag ville vel ensemblet hatt en sjanger å bli putta i, som en slags "postrock" ?? Helge tok elementer fra diverse klassisk musikk og andre ting han likte (cabaret, filmmusikk), men ikke som enkle postmoderne byggeklosser, som var/er det vanlige. Jeg tror han hadde ambisjon om utvide idégrunnlaget for hva man kunne gjøre med en "rock"-besetning - og uten at det låt som et jævla prog-rock flinkisband. Og i den andre enden: Eric Satie sine Gymnopedies var ganske revolusjonerende i sin tid, og det var vel dét vi ville bygge videre på. Men den mest kjente av dem har jo et sviske-stempel som er nesten umulig å bli kvitt, og det påvirker hvordan folk hører den. Selv om hensikten altså ikke var å spille 'taffel'. Da jeg kom inn i prosjektet var det meste instrumentalt. Tror det lå litt Eno-inspirasjon her: en sanger vil alltid trekke oppmerksomhet mot seg, og da lytter man til selve musikken på en annen måte. Men det var jo ikke til å komme forti at Helge hadde en rå flott stemme. Et 'instrument' man bare måtte brukes. Vi hadde en håndfull spillejobber, fryktelig lite penger, og "diverse" problemer (kjemisk, personlig, varianter av det vanlige?) som gjorde at bandet gikk i oppløsning. Jeg samarbeidet videre med Helge i noen av prosjektene satte i gang med Rikskonsertene, men da var han bare produsent/idémaker.

    SvarSlett