onsdag 20. mai 2015

The Aller Værste! - Disniland I De Tusen Hjem (1981)

I mellomrommet mellom to eksamener skal jeg gjøre det lett (og muligens også litt fort) for meg selv, da min oppmerksomhet i større grad burde fokuseres på Europas økende dominans i verden fra senmiddelalderen og til imperialismen på 1800-tallet, og mindre på de små klyngene av norske grupper fra 1980-tallet (det er nemlig ikke på pensum, av en eller annen merkelig grunn). Derfor serveres The Aller Værste!s andre LP, Disniland i De Tusen Hjem, som etter hva jeg vet ikke er nevneverdig tilgjengelig i dag. 

Historien om TAV! har jeg presentert ved flere anledninger, så jeg skal ikke si så veldig mye. Det som kan sies er at bandet, etter en stadig opptur med singelen Blålys, EPen TAV! og den legendariske debutplata Materialtretthet hadde meislet ut sin plass i landskapet som et av Norges desidert beste band, med smarte tekster, fengende låter og et uformelt, kollektivistisk bandoppsett. Karrieretoppen kom da bandet fikk opprettet en egen sjanger for seg på Spellemannsutdelingen, "nyrock", slik at Materialtretthet kunne få prisen. Våren 81 kom Disniland i de tusen hjem, som ble lansert som en énsides LP; A-siden er dermed en helhet for seg, mens B-siden består av liveopptak og en remiks. Etter dette var veien dog kort mot oppløsning: den legendariske Polenturneen med Kjøtt og De Press sommeren 81 tæret sannsynligvis på bandet, og sammen med indre uro ledet det til trommis Ketil Kerns avskjed. Resten av bandet holdt sammen for singelen Hakk, før slutten var et faktum ca. 81/82. 

A-siden består av åtte låter, der hver låtskriver har skrevet to. Lasse Myrvold serverer tittelsporet, som, spør du meg, er en av de aller sterkeste låtene bandet gav ut: fra en uskyldig orgelintro til et aggressivt arrangement og en direkte, mer åpent politisk tekst enn tidligere til den avsluttende gitarsoloen er Disniland i de tusen hjem en utrolig bra låt, og en knallåpning på plata. Harald Øhrns Et par timer er mer tankefull enn tidligere, mer opptatt av stemning enn pop, men uten å ofre de gode melodiene og appellen. Chris Erichsens De Fornøyde er av mer paranoid sort, med ett snakket og ett sunget vokalspor, mens bandet kverner på et riff som låter som et dusin flakkende, nervøse øyne; A-side-avslutningen Slutt er en monoton, uhyggelig ende, preget av Erichsens truende vokal og robotgitarer. Sverre Knudsen serverer den korte poplåta Får det ikke til, i tillegg til Ideal, Ideal, platas mest eksperimentelle låt, båret av et brumlende bassriff og spastiske orgellyder. Sistnevnte finnes i remikset utgave på B-siden, der bandet leker seg med lydeffekter og mandolin, og slik viser et latent potensiale i musikken. Live-opptakene er utelukkende Myrvold-låter, med unntak av en Fleetwood Mac-cover, og viser hans fantastiske låtskriverevner: Spisse sko er et stykke klassisk, humoristisk TAV!, mens Ikke kom til meg låter som en uferdig klassiker. B-siden trekkes litt ned av et noe slapt band, men jevnt over syns jeg Disniland i de tusen hjem er en bedre plate enn Materialtretthet: tekstene er tøffere, låtene er litt grovere og ideene litt farligere, til tross for at helheten kanskje er svakere. Uansett hva er den en glemt klassiker, og den fortjener like mye oppmerksomhet som forgjengeren!





















The Aller Værste! - Disniland I De Tusen Hjem

01: Disniland i de tusen hjem
02: Et par timer
03: De fornøyde
04: Får det ikke til
05: Store sterke damer
06: Sterk og stor
07: Ideal, ideal
08: Slutt
09: Ideal, ideal - Remiks
10: Albatross
11: Spisse sko
12: Hva skal du gjøre?
13: Øynene som ser meg
14: Ikke kom til meg


**Trykk her for å lytte!**

1 kommentar: