A Place to Pray - Thelema (1985)

Om man skal tilgi uenigheter på de fleste områder i livet, så er det likevel tilsynelatende allmenn enighet om at vi går en urolig tid i møte, og at fremtiden, på de fleste punkter, later til å bli hakket mørkere. I så måte, med de nærmest selverklærte demagogenes spektakulære inntreden i amerikansk og europeisk politikk: hva passer vel bedre enn å starte det nye året med en kassett fylt til randen av apokalypse, tomhet og rev. Jim Jones?

Om gruppen A Place to Pray er det ikke mye informasjon å uthente, men vi gjør som alltid et tappert forsøk. Foretaket var en trio, bestående av Olav Hagen, Rune Brøndbo (en slektning av den noe mer kjente Bjarne? Det ville tatt seg ut!) og en siste person hvis navn jeg ikke finner. Brøndbo hadde en fortid i bandet Concrete Now, mens Hagen har vært med på utgivelser av Angor Wat og Israelvis. Mye tyder med andre ord på at medlemmene er fra Trondheim. I etterkant har Hagen virket som religionshistoriker, mens de to andre har fortsatt med musikk i forskjellige former, uten at jeg vet nevneverdig hva det har gått i. Etter Thelema-kassetten utkom Disciplina Arcana, og dessuten enkeltlåter på diverse samleutgivelser. Etter det var prosjektet over. Hagen sier i en korrespondanse at særlig Thelema har hatt et utvidet etterliv: Kassetten er visstnok enda i sirkulasjon på kontinentet, og er i tillegg et slags fetisjobjekt i enkelte satanistmiljøer her til lands. At skaperen ikke er fornøyd med dette er forståelig; at satanistene føler tiltrekning er imidlertid minst like logisk.

Thelema består av 14 navnløse spor, som alle bindes sammen av enkelte fellesnevnere, henholdsvis ritualistiske rytmer, dronende stemninger og den avdøde kultlederen Jim Jones' snerrende predikantprat. Inspirasjonen fra okkultisten Aleister Crowley er dessuten gjennomgående; det er klart at disse elementene til sammen utgjør en noenlunde ubehagelig lytteropplevelse, men for den tålmodige og uredde finnes mye å glede seg over. Sjangermessig kan det kanskje best beskrives som dark ambient, en tåkeaktig fremtoning punktert av enkelte harde rytmer, basstoner eller Jones-samples, som på ekte 80-talls-vis lar den ekstatiske predikanten (enda ikke en klisjé på dette tidspunktet) bli en del av den rytmiske drivkraften; likheter kan først og fremst finnes til Ba-Iss, eventuelt til Holy Toys mer abstrakte midtperiode. Det er vakkert, men urovekkende, det nærmest knyter seg i brystet under enkelte passasjer. Mest avgjørende for undertegnede er imidlertid den sterke stemningen av resignasjon, av at noe har krysset en avgjørende grense, og at situasjonen, uansett hvor dårlig, vil bli verre, og på ingen måte vil kunne rettes opp med det første. Å kalle kassetten et passende lydspor til vår tid er kanskje pompøst, men i enkelte mørke øyeblikk er det også svært så passende.

A Place to Pray - Thelema

**Trykk her for å lytte!**