søndag 7. mai 2017

Jik Jak Jennik (1983)

Jeg skal være den første til å innrømme at Eine Keine Angst Musik ikke nødvendigvis er førsteprioritet i undertegnedes liv. Imidlertid må det understrekes at det sjeldent går en uke uten at prosjektet er i tankene, at det kanskje finnes mennesker der ute som får noe ut av å følge med; tanken varmer, og gjør det dessuten litt lettere å igjen finne tråden. Følgelig er et forsøk på å gjøre opp for den unødvendig lange pausen som har vært.

Om Jik Jak Jennik, dette bandet med et helt forferdelig dårlig navn, vet jeg ikke alt for mye. Enkelte ting lar seg imidlertid som vanlig utmale, og helt skisseaktig kan vi si det slik: Bandet besto, tror jeg, av trioen Lasse Myrvold, Harald Øhrn og Ketil Kern, i tillegg til en liten blåserrekke. Altså er det å forstå som en avspaltning av The Aller Værste!, og dessuten av Stilleben, Øhrns "solo"-prosjekt fra 1982, der den samme besetningen gjorde seg gjeldende. Bandet gav ikke ut noe materiale, men gjorde en rekke konserter, samt minst ett konsertopptak hos NRK. Veien fra Jik Jak Jennik og til The Beste kan heller ikke ha vært særlig lang, med største forskjell at Kern gikk ut og Sverre Knudsen kom inn (i følge med et par andre). På youtube finnes for øvrig en video av bandet på Hulen i Bergen.


Men hvordan låter de, Jik Jak Jennik? Jeg er i besittelse av to separate konsertopptak: Ett fra Hulen, ett fra NRK, begge i 1983. Kvaliteten er gjennomgående god, særlig på NRK-opptaket, og med det får man muligheten til å nyte bandet i en kvalitet som lett overgår den ubrukelige bootleg-kvaliteten man ofte må lefle med. Bandets sound preges av medlemmenes fortid, selvsagt: Her er Kerns umiddelbart gjenkjennelige trommespill, Myrvolds snurrige gitarer, Øhrns forkjærlighet for det litt vrange og sære, og den samme tekstleken som i TAV!, Myrvold ofte morsom, underfundig, Øhrn mer paranoid, ubekvem i eget skinn. TAV!s letthet er ikke nødvendigvis å finne; til tider er det Stillebens tyngre rytmer som dominerer, slik som i Bermudatriangel. Myrvolds Kjernekar er derimot både festlig og fengende, og veier godt mot Øhrns materiale. Gjennomgående er dessuten den lille blåserrekka, som gir det hele et sjøsykt preg, en slags uggen bismak, men også glimt av lys og festlighet, alt ettersom. Bandet balanserer mellom de vennligere, tekstorienterte låtene og de tyngre, stemningsmettede ekskursjonene. Gjennomgående tenker jeg at det er synd bandet ikke spilte inn noe skikkelig; jeg har godt sansen for Stilleben, og i samband med Myrvolds låtskriveri ville trioen kunne produsert en plate som - kanskje - kunne levd opp til TAV!. Kanskje.

Takk til JR Bruun for denne.


Jik Jak Jennik - Hulen 1983

01: Redd for deg
02: Instrumental
03: Kjernekar
04: Bermudatriangel
05: En svart katt krysser sine spor
06: Alt hva du har
07: Noen der ute

NRK Session, vinteren 1983

01. Kjernekar
02: Spaltet
03: En svart katt krysser sine spor
04: Noen der ute
05: Bermudatriangel
06: På safari
07: Instrumental
08: Bandmedlemmene

**Trykk her for å lytte!**

søndag 5. mars 2017

Fra Lippo Lippi - Now and Forever (1982)

Det øvrige livet har sin åpenbare forstyrrende innvirkning på arkivvirksomheten, men med høyst ujevne mellomrom treffes man likevel av den tiltrengte inspirasjonen. Det kan være en forlengst glemt plate, en strofe, en melodi, eller et tilfeldig innfall. Hva som gjelder for dagens innlegg er usikkert, men det har lønt seg, da Fra Lippo Lippis Now and Forever er en skjult perle i landskapet.

Fra Lippo Lippi vil nok dessverre for all overskuelig framtid være kjent som popbandet bak Shouldn't Have to Be Like That, og som en absurd megasuksess på Filippinene. Som forsøkt vist ved tidligere anledninger, har imidlertid bandet en spennende, om enn smal katalog også før vendingen mot kjølig og ansiktsløs pop: Den gang gikk det heller i kjølig, ansiktsløs postpønk og eksperimentell synthlek. Anno 1982 hadde bandet utgitt debutsingelen Tap Dance For Scientists, fulgt av LPen In Silence, der gitarist Bjørn Sorknes hadde oppgitt plassen sin for å fokusere på 3rd Man. Now and Forever ble utgitt i 1982, og billedliggjør overgangen fra den reine postpønken på debuten og til den noe mer strigla, men likevel dystre og stemningsfulle popmusikken på Small Mercies (en personlig favoritt, det må innrømmes). På sistnevnte plate finnes for øvrig en nyinnspilling av Now and Forever, her ikledd Per-Øyvind Sørensens stemme og et hakket mer syntetisk arrangement.

Hva er det så som gjør at jeg innledningsvis omtaler singelen som en perle? Enkelte faktorer kan nevnes: Tittellåta Now and Forever er den siste låta hvor bandets drivkraft Rune Kristoffersen også fungerer som vokalist. Stemmen hans er nesten morsomt dyster: Den ligger endeløst langt bak i miksen, og han mumler og hvisker som et slags nordisk ekko av Ian Curtis' langt mer energiske fremførelser. Personlig er jeg dessuten veldig svak for låtas sound, drevet av trommemaskiner, en klar, ringende basslinje, og Morten Sjøbergs syntharbeid, elegant og minimalistisk drivende låta fremover. Det låter som en vinter i Oslo, kaldt inn til beinet, men likevel ønsket og villet slik. Kristoffersens minimalistiske gitararbeid fyller låta på vidunderlig vis, den glir forbi uten å gjøre alt for mye ut av seg, men blir likevel værende i hukommelsen. Hva b-siden angår, så er den rett og slett vidunderlig. To låter, In a Little Room og An Idea, knapt mer enn sketsjer eller skjeletter: De er begge instrumentale, båret av gjentakende, impresjonistiske pianofigurer og enorme mengder klang. Førstnevnte ligner kanskje mer en tradisjonell sang, mens sistnevnte (skrevet med Sorknes) heller er som, ja, en idé, en enkel akkord og melodiske variasjoner ut spilletiden. Jeg kunne hatt en hel plate med dette.





















Fra Lippo Lippi - Now and Forever

01: Now and Forever
02: In a Little Room
03: An Idea

**Trykk her for å lytte!**

søndag 29. januar 2017

Ba-Iss - Hellig Stank (1990)

Hva er det som stinker? Det er som om en merkelig sur eim gjennomtrenger hver eneste del av tilværelsen, som om hauger av gamle, skjulte matvarer ligger og råtner ett eller annet sted i nærheten av ventilasjonen, for på den måten å forpeste alt og alle som kommer i nærheten med den sure, men også kvalmende søte lukten av harsk virkelighet.
Eller kanskje det bare er den velkjente lukten av idioti.
Noe er i alle tilfeller galt, og man kan ikke gjøre stort annet enn å le av det. Når det uansett er slik at det fundamentet du har vokst opp med under føttene brått endres til en seig, illeluktende gjørme, så kan man vel ikke annet enn å smile, for deretter å sette på litt Ba-Iss?

Discogs forteller meg at Ba-Iss anno 1990 besto av trioen Robin Andrew le Normand, Mogens Henckel og Stig Sæterbakken. På dette tidspunktet var sistnevnte, såvidt jeg kan forstå, i ferd med å ta steget fra lyrikken og til romanformatet, og virket altså samtidig som knotteknaster i dagens gruppe. Hva de to andre har foretatt seg, eller i det hele tatt hvem de er, vet jeg ingenting om, så den saken får heller være. Hellig Stank ble utgitt i et nummerert opplag på 50 eksemplarer, visstnok inneholdende et liten mengde bladgull, og dermed et interessant samlerobjekt for den som måtte ønske å samle (synd bandet ikke tok av, det skulle tatt seg ut!). Kassetten kom med andre ord kort tid etter debuten Arbeid, og det finnes et åpenbart slektskap mellom utgivelsene.


Hellig Stank består kun av to låter, men er likevel en utgivelse av en anseelig lengde, ettersom hver låt varer omkring 10 minutter. A-siden, Skjærtorsdag, er, i alle fall for disse ører, en manipulert omtolkning av Inokulasjon, åpningssporet på Arbeid: Der sistnevnte bæres av skarpe pistolsmell og skjærende, gneldrende lyder, er førstnevnte veldig langsom, sakte kravlende framover. Man skulle trodd at det ville låte uinteressant, evt. dårlig, men det motsatte er tilfelle: Omtrent midtveis i låta trenger et svevende lag av forsinkede synther gjennom, og stemningen på låta skifter fra dommedag til noe i retning av Bowies Moss Garden; innen det er over står låta igjen som noe helstøpt vakkert, overraskende nok. På samme måte er b-siden Slam intet annet enn en manipulert, nedsakket versjon av låta Søvn uten drømmer: Der originalen er en manisk, pulserende skrekkfilmvariasjon, er denne nok en gang et slags krypende ubehag gitt lydlig form. De mer harmoniske elementene som finnes i Skjærtorsdag er borte; igjen finnes kun pulserende trommer, skraping, plutselige skjærende støt, og i det hele tatt en følelse av at noe er alvorlig galt. Tittelen på låta er i så måte treffende, da tankene lett dras i retning av en ansamling med boblende, sydende, langsomt rennende slam, slo, gørr og dritt, påfallende likt mye av hva den internasjonale politikken har å by på for tiden.

Takk til Tore Stemland for rippen.






















Ba-Iss - Hellig Stank

01: Skjærtorsdag
02: Slam

**Trykk her for å lytte!**

onsdag 18. januar 2017

A Place to Pray - Thelema (1985)

Om man skal tilgi uenigheter på de fleste områder i livet, så er det likevel tilsynelatende allmenn enighet om at vi går en urolig tid i møte, og at fremtiden, på de fleste punkter, later til å bli hakket mørkere. I så måte, med de nærmest selverklærte demagogenes spektakulære inntreden i amerikansk og europeisk politikk: hva passer vel bedre enn å starte det nye året med en kassett fylt til randen av apokalypse, tomhet og rev. Jim Jones?

Om gruppen A Place to Pray er det ikke mye informasjon å uthente, men vi gjør som alltid et tappert forsøk. Foretaket var en trio, bestående av Olav Hagen, Rune Brøndbo (en slektning av den noe mer kjente Bjarne? Det ville tatt seg ut!) og en siste person hvis navn jeg ikke finner. Brøndbo hadde en fortid i bandet Concrete Now, mens Hagen har vært med på utgivelser av Angor Wat og Israelvis. Mye tyder med andre ord på at medlemmene er fra Trondheim. I etterkant har Hagen virket som religionshistoriker, mens de to andre har fortsatt med musikk i forskjellige former, uten at jeg vet nevneverdig hva det har gått i. Etter Thelema-kassetten utkom Disciplina Arcana, og dessuten enkeltlåter på diverse samleutgivelser. Etter det var prosjektet over. Hagen sier i en korrespondanse at særlig Thelema har hatt et utvidet etterliv: Kassetten er visstnok enda i sirkulasjon på kontinentet, og er i tillegg et slags fetisjobjekt i enkelte satanistmiljøer her til lands. At skaperen ikke er fornøyd med dette er forståelig; at satanistene føler tiltrekning er imidlertid minst like logisk.


Thelema består av 14 navnløse spor, som alle bindes sammen av enkelte fellesnevnere, henholdsvis ritualistiske rytmer, dronende stemninger og den avdøde kultlederen Jim Jones' snerrende predikantprat. Inspirasjonen fra okkultisten Aleister Crowley er dessuten gjennomgående; det er klart at disse elementene til sammen utgjør en noenlunde ubehagelig lytteropplevelse, men for den tålmodige og uredde finnes mye å glede seg over. Sjangermessig kan det kanskje best beskrives som dark ambient, en tåkeaktig fremtoning punktert av enkelte harde rytmer, basstoner eller Jones-samples, som på ekte 80-talls-vis lar den ekstatiske predikanten (enda ikke en klisjé på dette tidspunktet) bli en del av den rytmiske drivkraften; likheter kan først og fremst finnes til Ba-Iss, eventuelt til Holy Toys mer abstrakte midtperiode. Det er vakkert, men urovekkende, det nærmest knyter seg i brystet under enkelte passasjer. Mest avgjørende for undertegnede er imidlertid den sterke stemningen av resignasjon, av at noe har krysset en avgjørende grense, og at situasjonen, uansett hvor dårlig, vil bli verre, og på ingen måte vil kunne rettes opp med det første. Å kalle kassetten et passende lydspor til vår tid er kanskje pompøst, men i enkelte mørke øyeblikk er det også svært så passende.



















A Place to Pray - Thelema

**Trykk her for å lytte!**